søndag 24. mars 2013

Retninger innen humanismen

I dette innlegget skal vi ta for oss hovedretninger fra norsk og internasjonal humanisme fra 1930-tallet og frem til i dag.

Norske hovedretninger innen humanismen fra 1930-tallet og frem til i dag:
Den norske humanismen ble ikke noe videre utviklet før man kommer til 1900 tallet. Den danske kristen humanistiske salmedikteren og presten Nikolai Frederik Severin Grundtvig (1783-1872) fikk ikke like stor innflytelse i Norge som i Danmark. Først på 1930 tallet begynte det for alvor å skje ting og tang med humanismen i Norge. Nå hadde landet de kulturradikalerne og de kulturkonservative
De kulturradikale vil leve opp til idealet om kritisk tenking og tar et oppgjør med religionen som de mener holder mennesket fanget. Målet deres er altså å frigjøre mennesket fra utdaterte tanker og forestillinger.
For de verdikonservative er danningsidealet fra rennesassehumanismen veldig viktig, slik som det kommer til uttrykk i den europeiske "åndshistorien". De bruker historien til å forsvare menneskeverdet, flere av disse peker også på den kristne kulturarven. Sentrale personer her er forfatter Ronald Fangen (1895-1946) og litteraturhistorikeren Andreas Hofgaard Wisnes (1889-1972). I nyere tid har flere humanister vert opptatt av å bygge bro mellom de kulturradikale- og de kulturkonservative idealene, med uttrykket kritisk danning i sentrum. Her er utgangspunktet at samfunnet er menneskeskapt og derfor kan gjøres til gjenstand for kritikk og endring. Men dette er ikke noe mennesket ser av seg selv, det må dannes inn i en forståelse, og det skjer ved å øve opp kritisk tenking i fellesskap med andre. Det er dette som er kritisk danning. Hvordan man da skal forsvare verdien av et livs verdi kan man diskutere om.
Men når vi kommer til 30-tallet står begge fronter sammen mot nazismen og dens trakassering av noen "menneskeraser".  Gjennom dette kom det for en dag at de egentlig var ganske samkjørte i tankene om grunnleggende humanistiske verdier som menneskeverd og kampen mot undertrykkelse.
Likevel er det først etter krigen at humanismen får noe å si i kirkelivet. Det er også da livssynshumanismen blir etablert i Norge.
En viktig person for gjennomslag av kristen humanisme i Norge var Kristian Schjelderup (1894-1980). I 1938 var han med å starte Nansenskolen - Norsk humanistisk akademi - på Lillehammer, som i Norge ble et møtested for humanister uansett religion eller livssyn. Fra 1945 av var Schjelderup biskop på Hamar. Videre har han gått ut mot den kristne helvetesforkynningen, denne var han både teologisk uenig i og mente at den var skadelig for menneskesinnet. Han har også æren av å ha ordinert den første kvinnelige presten i Norge, Ingrid Bjerkås (1901-1980). I sin tid var Schjelderup en kontroversiell person, men i dag hadde det nok ikke vert så stor strid om ham. På denne tiden var det fremdeles uhørt for mange at en kvinne skulle være prest, men i dag har vi både kvinner og menn, heterofile og homofile i prestetjeneste. Viss vi nå tar for oss forskjellen på kristen humanisme og ikke-religiøs humanisme er den at selv om mennesket har dømmekraft og vurderingsevne, så er det avhengig av Gud, skapermakten, i tillegg til medmennesker. For som man vet er det Gud som grunngir menneskeverdet i kristendommen, da mennesket er skapt i hans bilde. Akkurat dette gjør at en del kristen humanister har problemer med begrepet humanisme, fordi de kobler det til at mennesket er uavhengig og tilstrekkelig i seg selv, noe det ikke er i den kristen tradisjonen med Gud i sentrum. En kristen humanistisk person vil på lik linje med en humanistisk person ha mennesket i sentrum, men i tillegg har denne personen gud med i sitt virkelighetsoppfatning, derfor sier man gjerne at de tenker slik "mennsket først, så Gud".
I Norge ble utgangspunktet for en organisert livssynshumanisme først klart i 1950 med starten på "Foreningen for Borgerlig Konfirmasjon". Initiativtaker var Kristian Horn og senere var han sentral i stiftingen av Human-Etisk Forbund i 1956. Dette forbundet overtok ansvaret for den borgerlige konfirmasjonen. Noe som skiller Norge fra andre land, er at det i andre land er flere små humanistiske organisasjoner side om side, mens Human-Etisk forbund er enerådende i Norge.
Livssynshumanismen har fire viktige særmerker som man kan kjenne igjen: universelt menneskeverd, enkeltmenneske i sentrum, mennesket har fornuft og dømmekraft, og tilslutt mennesket er autonomt, altså det har frihet. Livssynshumanister har ikke et felles svar som grunngir menneskeverdet, men sikter ofte til menneskelig frihet og fornuft. Svakheten til livssynshumanismen er at det er vanskelig å grunngi menneskeverdet på en måte som tar hensyn til både de sterke og de svake, da det er så altfor lett å hoppe over mennesker som ikke har de samme mulighetene som majoriteten. En viktig sak for livssynshumanistene er som sagt universelt menneskeverd, dette fører også til at menneskerettigheter er en viktig sak for dem som en direkte etterfølge av menneskeverdet. Livssynshumanismen fremhever en virkelighet som er bygd på kritisk og rasjonell tenking, menneskelig fornuft og erfaringer. Tradisjonelt har man brukt vitenskapelige metoder, men dette setter igjen livssynshumanismen på prøve da vitenskapen kutter mennesket og alt annet ned til handlinger gjort i samsvar med naturen, ikke med egne verdier og meninger. Altså er ikke mennesket fritt og livssynshumanistene lyger for seg selv når de sier at mennesket er den eneste frie organismen som selv kan tenke og ta valg i samsvar med tankene sine.

Internasjonale hovedretninger innen humanismen fra 1930-tallet og frem til i dag: 
I 1929 stiftet Charles Francis Potter organisasjonen "First Humanist Society of New York", støttet blant annet av Albert Einstein og andre fra tidens anerkjente åndselite. Organisasjonen hadde et positivt livssyn og det var fra denne organisasjonen at "Humanist Manifesto" har sin opprinnelse i 1933. Potter var selv prest i den unitaristiske tradisjonen, en gren i kristendommen som legger vekt på fornuft og dogmefri tro. Potter mente at humanisme ikke var avskaffelse av religion, men heller begynnelsen på en mer virkelig religion som han selv sa det: "a religion of common sense".
Sekulær humanisme er den grenen som avviser teistisk religiøs, eller enhver religiøs tro, og på grunn av dette også eksistensen av noe overnaturlig. Det er ofte akademikere og vitenskapsfolk, noe som ikke nødvendigvis har noe med hvordan de jobber, men personlige valg, men den er også spredt utenfor disse gruppene.
Sartre, en fransk ateist og marxistisk filosof mener at eksistensialisme også er en humanisme. I sin filosofi stiller han menneskets eksistens før dets essens, dette medfører at det ikke er noe som kan diktere dette menneskets karakter; kun mennesket kan definere sin essens. Han sier selv i en av sine bøker: "Det første er at mennesket eksisterer, så møter det seg selv, det bruser opp i verden - og definerer seg selv etterpå". Han avviser videre det han kaller "deterministiske unnskyldninger", da alle mennesker må ta ansvar for sine handlinger, siden mennesket har fri vilje.
I 1957 kom Julian Huxley med et nytt begrep, "transhumanisme" for å beskrive synet på at mennesket skulle forbedre seg selv me forskning, teknologi, kanskje eugenikk (avl), men viktigst med forbedringer  av det sosiale miljøet vi omgir oss med. Transhumanismen har endret seg spesielt etter 1990 og blitt et eget samfunnssyn, livssyn og etisk system.
På samme måte som det finnes humanistiske retninger innen kristen tradisjon, finnes dette også innen de andre verdensreligionene. For eksempel humanistiske jøder, som i stedet for å legge vekt på troen om en overnaturlig gud, legger vekt på jødisk kultur og historie, som kilden til den jødiske identitet.
Andre moderne måter å bruke humanistbegrepet finner man for eksempel i New Humanism/Universal Humanism fra 1969 av den argentineren Mario Rodríguez Cobos som bygde sin humanisme på inspirasjon fra Martin Luther Kings og Mahatma Gandhis ikkevolds bevegelser.

Skrevet av Maria og Emil

Humanismens historiske bakgrunn - Renessansen og Opplysningstiden



Humanismen i antikken - renessansen (Leonardo da Vinci) og opplysningstiden (Francois Voltaire, Immanuel Kant)


I renessansen fikk humanismen en oppblomstring. Man skulle heve seg over religion og overtro, og benytte seg av vitenskap for å finne svar på de store spørsmålene. Man begynte å benytte empiri, og gjennom oppfinnelsen av boktrykkerkunsten ble forskningen lettere tilgjengelig for folk flest. Flere og flere lærte seg å lese. Renessansemenneskene ville søke tilbake til antikkens verdigrunnlag, selv om noen vil hevde at de ikke nødvendigvis visste så veldig mye om hva verdigrunnlaget i antikken var.


Leonardo da Vinci ansees av mange som et prakteksempel på et renessansemenneske. Selv om han ikke selv var noen humanist, viste han humanistiske verdier gjennom sitt arbeid med å studere menneskelig anatomi, natur og klima, og maleriene hans var realistiske og naturtro. Han lagde mange oppfinnelser som var svært forut for sin tid, og har blant annet oppfunnet helikopteret, stridsvognen, kalkulatoren og en grunnleggende teori for platetektonikk.
Da opplysningstiden kom, sto kirken svakere enn noensinne. Borgerskapet begynte å ta plass i samfunnet, og krevde mer og mer makt, samtidig som at naturvitenskapen begynte å komme med mer logiske forklaringer på ting kirken før hadde hatt monopol på. Disse tendensene ble samlet under opplysningstiden, og man satte fram krav om folkestyre, menneskerettigheter, og sekularisering.

En av galleonsfigurene for dette tankesettet i opplysningstiden var Francois-Marie Voltaire, som angrep katolisismen, og som var en av de fremste forkjemperne for ytringsfrihet, religionsfrihet og sekularitet.
I opplysningstiden dukket det også opp en tanke om menneskelikhet, og at moral og etikk ikke nødvendigvis måtte springe ut fra en skapergud, men også kunne komme fra mennesket og menneskets fornuft. En forkjemper for dette synspunktet var Immanuel Kant, som med sin filosofi hva angår fornuften ansees av mange som et stort dreiepunkt for vestlig filosofi.

Som dere ser har det humanistiske verdisettet alltid vært i spissen for fremskritt og utvikling, og de fleste mennesker som omtales som «forut for sin tid» har tilhørt dette. Humanismen har bidratt med å trekke menneskeheten mot fornuft, sekularisering, menneskerettigheter og demokrati, og vi får håpe at det fortsetter med dette.

Forskjeller og likheter mellom kristen og profan humanisme


Ordet profan betyr ”utenfor det hellige”. Profane humanister avslår at det finnes en gud, og kan være agnostikere eller ateister. Agnostisisme går ut på at man ikke kan vite om noe finnes dersom det er utenfor vår erfaring. Ateister har en oppfatning om at gud eller guder ikke eksisterer. I Profan humanisme har man mer fokus på fornuft og vitenskap. Religiøs åpenbaring blir regnet som en illusjon eller en privatsak. Bibelen sidestilles med andre skrifter fra oldtiden, og skal ikke ha krav på en spesiell autoritet. Det medfører at man kan trekke ut gode verdier fra andre tekster på lik linje som fra Bibelen. De har et historiesyn som er grunnfestet i akademia.

Mennesket regnes som godt. Vonde handlinger er på grunn av manglende kunnskap eller psykiske skader. Mennesket er en enhet og det er ingenting i mennesket som kan overleve døden. Innenfor profan humanisme er livet etter døden utenkelig, man må leve livet sitt mens det pågår her og nå.

Normgrunnlaget er fornuft, vitenskap, gjensidighetsprinsippet og menneskerettserklæringene. De etiske reglene til Bibelen får ikke noen spesiell betydning. 

Kristne humanister er monoteister. Det eksisterer bare én gud innenfor monoteistiske religioner. I kristen humanisme er religiøs åpenparing et faktum. Det står om skapelsen, tilgivelse og nestekjærlighet i Bibelen. Kristne humanister står for at dette er tidløse sannheter. De gir også uttrykk for at Bibelen inneholder noen negative standpunkter, som blant annet kvinnesynet. Dette forklares som beskrivelser av fortidens samfunn, og det argumenteres for at dette ikke representerer det verdisynet vi har i dag. . Når det gjelder historiesynet, har kristne humanister mest fokus på det vitenskapelige, men utelukker ikke skapelsen. Det er uenighet om hvordan skapelsen foregikk, og i hvor stor grad skildringene av skapelsen i Bibelen stemmer overens med vitenskapen.  Mennesket er godt, men velger likevel ikke alltid å gjøre det gode. Mennesket regnes som en enhet. Det er uvisst om det finnes et liv etter døden. Når det gjelder spørsmålet om fortapelse, mener de at dersom man havnet i helvete, ville det stride mot tanken om en kjærlig gud. Normgrunnlaget for kristen humanisme er fornuft, den gylne regel og budet om nestekjærlighet.

Ut i fra dette kan vi lage en dikotomi av to ytterpunkter: profan humanisme og kristendom. Man tar ofte i bruk andre ord som sekulær eller ikke-religiøs humanisme. Sekulær betyr ikke-religiøs. Disse ordene har forskjellige vinklinger, men forskjellene er ikke særlig store. Kristen humanisme ligger midt i mellom. De kristne humanistene vedkjenner seg som kristne, men har den rasjonelle og kritiske fornuften med seg. Det er også viktig å vite at ulike humanistiske grupperinger har et forskjellig syn på humanisme. Noen mennesker velger ikke å holde seg innenfor en spesiell religiøs- eller ikke religiøs gruppering, men lar seg kanskje inspirere fra begge deler.

Humanismens historiske bakgrunn - Sokrates


Humanismen i antikken blir tidfestet til år 450 f. Kr. og frem til år 300 e. Kr. De store filosofene i det gresk-romerske samfunnet var de første som holdt frem de humanistiske idéene som senere har stått sterkt i vårt samfunn gjennom skiftende tider. Disse filosofene snakket om mennesket i og for seg og ikke bare i lys av religiøs lære. De presenterte også idéer om verden og om samfunnet som ikke var styrt av religiøse forestillinger.


Som kanskje den første store filosof i antikken finner vi Sokrates som levde fra år 470 til 379 f. Kr.


Samtidig med at Sokrates gikk rundt i Athens gater og snakket med folk, hadde en filosofisk retning som ble kalt stoismen gjort sitt inntog. Stoikerne påvirket romerne i høy grad med sitt tankegods, og var de første som brukte begrepet humanitas som betyr humanitet eller humanisme. Stoikerene var med på å legge grunnmuren for humanismen, og forfektet det syn at det fantes en verdensfornuft og at i mennesket ligger en evne til å begripe og bruke fornuften, og dermed handle på en etisk rett måte. De holdt frem at det finnes en rett som gjelder for alle mennesker og som er gyldig gjennom skiftende tider. Stoikerne kalte det en naturrett. Denne naturretten omfattet både høy og lav i samfunnet, til og med slavene, mente de. De fikk likevel størst innvirkning i det antikke samfunnet fra år 150 f.Kr., altså etter Sokrates sin død.


Sokrates regnes av mange som den viktigste av filosofene som la grunnmuren i det som ble humanisme og humanetisk tenkning. Sokrates ville bringe tanker og idéer ut til vanlige mennesker på torget og i gatene. Han holdt frem at det viktigste han visste var at han ingenting visste. Han var med andre ord en ydmyk filosof, som med sin sokratiske spørremåte fikk sine samtidige til å tenke gjennom spørsmål om dem selv, sine medmennesker og om verden. Han var rasjonalist, men holdt frem at fornuften har sin grense og vi må vite når det er noe vi ikke kan begripe.


Sokrates store tro på menneskets fornuft førte til at han utfordret mennesker til å reflektere om egen eksistens i verden og i bysamfunnet. Slik mente han at man ville erverve seg den mest betydningsfulle kunnskapen. Han gikk bort fra vidløftige filosofiske utgreiinger. Filosofien skulle være matnyttig og ha en betydning for menneskers vé og vel i datidens samfunn.


Sokrates mente at den viktigste kunnskapen for mennesket lå i mennesket selv, det var bare om å gjøre å få tilgang til denne kunnskapen. Han skilte mellom begrepene godt og vondt og mente at mennesket var i stand til å handle godt og ville gjøre gode gjerninger hvis de de fikk opplysning på dette området.Sokrates hadde tro på at hvis mennesket fikk tilgang på rett kunnskap ville de gjøre det beste for seg selv og andre, eller sagt med andre ord handle riktig.


Sokrates så viljen til å gjøre det gode som den beste veien til å oppleve lykke for menneskene. Fordi mennesket streber etter lykke vil de også strebe etter å gjøre det gode. Han mente at det var menneskets iboende kunnskap og fornuft som skulle styre menneskets handlinger, og dermed var lovene ikke så viktige for å få et godt samfunn, slik han så det.

Disse idéene kostet ham etter hvert livet. Han ble dømt til å tømme giftbegeret fordi han nektet å forsverge sine idéer, og ble sett som en vranglærer som fornektet Gud og samfunnets lover, og førte ungdommen på villspor. Han valgte å bli tro mot det han så som sannhet, men mistet livet.


Sokrates forsvarstale viser at han bekjente seg til gudene, men at han satte menneskets søken etter ekte kunnskap høyere enn jag etter å tilfredsstille materielle behov og jage etter penger og ære.


Utdrag fra Sokrates forsvarstale:

"Slik vil jeg gå fram overfor både ung og gammel, fremmedfolk og byens borgere, men framfor alt overfor borgerne, siden dere, mine bysbarn, står meg nærmest. For dette er gudenes befaling, vær viss på det! Og jeg tror at aldri er en større lykke blitt dere til del enn dette mitt virke i gudens tjeneste. All min gjerning består jo i å gå omkring og prøve å få dere, unge og eldre, til å innse at det ikke bare gjelder å tenke på kroppens behov, og penger og eiendom, men først og fremst å sørge for sjelen, så den kan bli så god som mulig. For gods og gull skaper ikke sjelens godhet, men med sjelens rette kvalitet følger lykke og alle mulige goder for menneskene, både i privatlivet og i det offentlige."


Det høres ut som Sokrates mente at hans optimistiske menneskesyn lot seg kombinere med tro på Gudene.


Vi kan dra linjene til humanistisk og humanetisk tenkning i dag. Via renessansens (1400 - 1600) syn på mennesket som midtpunkt i sin egen verden og med troen på menneskets iboende muligheter og ressurser. Sekulariseringsprosessen som man har sett i Europa startet med renessansen og dens utviklingsoptimistiske menneskesyn.


Opplysningstidens humanisme (1700 - 1789) holdt frem troen på menneskets fornuft og la vekt på frihet til å tenke og å tale. De mente også at alle mennesker hadde rett til kunnskap slik at de kunne handle fornuftig.


Man kan også snakke om en kristen humanisme, som på grunnlag av kristendommens bud om nestekjærlighet hadde et livssyn som var preget av tro på menneskets iboende mulighet til å forstå hva som var godt og rett, og handle deretter.


Profan humanisme er humanisme som ikke er religiøst forankret, og som står i motsetning til synet på mennesket som i behov av en religiøs forankring. Det humanetiske livssyn er tuftet på denne type humanisme.


I dag holder humanetisk filosofi frem synet på menneskets rettigheter til å være fritt og selvstendig, ha fritt ord og frihet til å velge livssyn. Humanetikerne mener at religion fratar mennesker friheten til å erverve sann kunnskap og handle rett og godt ut fra den menneskelige fornuft, ettersom religionen krever lydighet og ikke stimulerer til selvstendig tenkning. Mennesket har menneskerettigheter, men også plikt til å la være å skade andre. Mennesket har også plikt til å vise omtenksomhet og omsorg for andre mennesker.


Fremdeles står troen på den menneskelige fornuft og betydningen av opplysning og sann kunnskap for å være i stand til å handle godt og rett, svært sterkt slik Sokrates tenkte og talte i antikkens Aten.

tirsdag 19. mars 2013

Human-Etisk Forbund - Livssynsorganisasjon eller Interesseorganisasjon?

Human-Etisk Forbund er den største humanistiske organisasjonen i Norge i dag. De gir et humanistisk alternativ til mange tradisjoner som normalt forbindes med kristendommen, som for eksempel konfirmasjon, vigsel, dåp og bisettelse, og det blir naturlig å anse HEF som et humanistisk alternativ til kirken. Det er likevel viktig å forstå at de ikke nødvendigvis representerer alle mennesker i Norge som identifiserer seg som humanister, de har også en del politiske standpunkt som baserer seg på et ateistisk og sekulært utgangspunkt, som f. eks. skille mellom kirke og stat, fjerning av religiøse innslag i skolen, og å forby omskjæring av både gutte- og jentebarn.

I det store og det hele må man anse Human-Etisk Forbund som både en interesseorganisasjon og en livssynsorganisasjon. De er en organisasjon som tar utgangspunkt i den sekulære humanismen, ja, men de tar også opp en del samfunnsaktuelle saker, og velger å ta flere standpunkt som forsvarer ateistiske og sekulære interesser. Men det må jo også sies at de fleste religiøse organisasjoner, om det er kirken, vatikanet, moskeen eller synagogen, i stor grad kan ansees som interesseorganisasjoner.

Begrepsavklaring: Hva er en humanist, hva innebærer begrepet humanisme?


Begrepsavklaring: Hva er en humanist, hva innebærer begrepet humanisme? 


Humanister

Man skiller begrepene ”renessanse” og ”humanister” fra hverandre slik: Man kan se på ”renessansen” som den historiske epoken som slo bro mellom middelalder og nytid, og ”humanister” som den dannelsesbevegelse som vokste frem under denne epoken.

Likevel oppsto selve begrepet humanisme mye senere. I tysk opplysningstid talte Johann Gottfried Herder og Friedrich Schiller om ”Humanität”, og mente dermed menneskeligheten i seg selv. Men allerede på 1400-tallet kunne dannede mennesker oppfatte og betegne seg selv som ”humanista”, altså som humanister.

Det begrepsmessige skritt fra ”humanist” til ”humanisme” ble derimot ikke tatt før i 1808 i et skrift av teologen og pedagogen Friedrich Immanuel Niethammer med tittelen ”Der Streit des Philanthropinismus und Humanismus in der Theorie unserer Zeit”. Så selv om man i den tidlige humanistiske epoke finner uttrykket ”humanist” i full bruk, gikk det flere hundre år før de holdninger, verdier og idealer som kjennetegnet renessansen, sammenfattet som en ”-isme” knyttet til renessansetiden.

Hvordan bruke ordet ”humanist” i dag? Ofte blir det gjerne brukt som en betegnelse på fag som er knyttet til et humanistisk fakultet ved f.eks et universitet. En ”humanist” kan være en betegnelse på en person utdannet i eller som virker innen et humanistisk fag, eksempelvis filosofi, historie, eller språkfag, altså fag som setter mennesket i sentrum.

Humanisme – et spørrende livssyn

Et livssyn beskrives gjerne som satte svar på grunnleggende og allmennmenneskelige spørsmål, som "hva er virkelig?", "hva er et menneske?", "hva er godt og ondt?". Disse svarene utgjør til sammen en rekke overbevisninger om hvordan ting i verden henger sammen, hva meningen med livet er, og hva som skiller gode og onde handlinger.
Det er bare én overbevisning som forener alle humanister; at kunnskap om verden, mennesket, godt og ondt springer ut i fra humanus (det menneskelige). Men hva er det menneskelige? De fleste kan være enig om at det som kjennetegner mennesket, er at vi gjør oss erfaringer og at vi alle har evnen til å tenke. Derfor kan den humanistiske overbevisning kokes ned til at all kunnskap om verden, mennesket, godt og ondt, springer ut i fra menneskelig erfaring og fornuft alene.
Bare Gud kan innta alle perspektiver samtidig, og dermed ha absolutt og eviggyldig viten om verden, mennesket, godt og ondt. Mennesker ser derimot verden fra ett perspektiv av gangen, og kan derfor bare ha en begrenset og midlertidig viten. Det vi er overbevist om i dag, kan likegodt vise seg å være feil i morgen. Vi gjør oss stadig nye er erfaringer som kan motsi det vi trodde på i går. Verken dine eller andres overbevisninger kan derfor betraktes som eviggyldige sannheter. Humanismen er derfor også et midlertidig livssyn, et livssyn som alltid kan forbedres og videreutvikles.


tirsdag 12. mars 2013

Humanismens grunntrekk

I dette innlegget skal vi ta for oss humanismens grunntrekk. Det vil si at vi skal forklare virkelighetsoppfatningen, menneskesynet, etikk og seremonier som hører til i humanismen.

Virkelighetsoppfatningen:
I humanismen er virkelighetsoppfatningen at det ikke er noen overmakt over universet, ingen gud eller overnaturlig makt. Likevel understreker de verdien av respekt for andre menneskers livssynsvalg og toleranse for innholdet i deres livssyn. Humanister kjemper for livssynsfrihet, som også inkluderer rette til frihet fra religion. Humanistene har ikke en felles idé om hva som er meningen med livet, men at hvert enkelt menneske skal finne sine egne mål og meninger for å skape et givende liv. Kravet til samfunnet er da at det må forme seg rundt enkelt menneskets premisser for et godt liv, for at det skal bli et godt samfunn.
Humanismen fungerer slik at de tror på vitenskap og endring, det vil si at de tror på at ting som er vitenskapelig utprøvd er riktig. Men de mener også at man må etterprøve disse resultatene fordi alt endrer seg over tid. Derfor er ikke verden den samme som for 50 år siden, ikke bare på grunn av all teknologisk endring som har skjedd, men alle endringer som skjer gjennom evolusjonen over tid.

Menneskesynet:
I de fleste versjoner av humanisme er mennesket i sentrum. Mennesket er en skapning med fri vilje, som selv kan tenke og avgjøre sine egne handlinger. Dette fører også til at mennesket som rasjonell skapning skal vite at det selv må ta ansvaret for sine egne handlinger. I humanisme er menneskeverdet veldig viktig, og alle mennesker er like mye verdt uansett hvem de er eller hvor de kommer fra. Dette gjør at menneskeretter er en av de viktigste sakene humanismen tar opp, uansett om det er ateistisk-, agnostisk eller religiøs-humanisme.
Når det gjelder kjønn og kjønnsroller er humanistiske retninger tilhengere av likestilling mellom kjønnene.

Etikk:
Etikk i humanismen bygger på at mennesket er et fritt tenkende vesen, som selv kan bestemme egne handlinger. Siden mennesket selv bestemmer må det også ta konsekvensene av det det bestemmer seg for å gjøre. For i humanismen står ikke mennesket til ansvar overfor Gud, andre makter eller karmalover, men til de som har blitt utsatt for handlingene.

Seremonier:
I humanistiske retninger har man ikke-religiøse seremonier for mennesker som ønsker et tilsvarende tilbud som i religioner og andre livssyn, altså ved fødsel, ungdomstid, vielse og gravferd.

Dette innlegget er skrevet av Emil og Maria.