Humanismens historiske bakgrunn - Sokrates

Humanismen i antikken blir tidfestet til år 450 f. Kr. og frem til år 300 e. Kr. De store filosofene i det gresk-romerske samfunnet var de første som holdt frem de humanistiske idéene som senere har stått sterkt i vårt samfunn gjennom skiftende tider. Disse filosofene snakket om mennesket i og for seg og ikke bare i lys av religiøs lære. De presenterte også idéer om verden og om samfunnet som ikke var styrt av religiøse forestillinger.

Som kanskje den første store filosof i antikken finner vi Sokrates som levde fra år 470 til 379 f. Kr.

Samtidig med at Sokrates gikk rundt i Athens gater og snakket med folk, hadde en filosofisk retning som ble kalt stoismen gjort sitt inntog. Stoikerne påvirket romerne i høy grad med sitt tankegods, og var de første som brukte begrepet humanitas som betyr humanitet eller humanisme. Stoikerene var med på å legge grunnmuren for humanismen, og forfektet det syn at det fantes en verdensfornuft og at i mennesket ligger en evne til å begripe og bruke fornuften, og dermed handle på en etisk rett måte. De holdt frem at det finnes en rett som gjelder for alle mennesker og som er gyldig gjennom skiftende tider. Stoikerne kalte det en naturrett. Denne naturretten omfattet både høy og lav i samfunnet, til og med slavene, mente de. De fikk likevel størst innvirkning i det antikke samfunnet fra år 150 f.Kr., altså etter Sokrates sin død.

Sokrates regnes av mange som den viktigste av filosofene som la grunnmuren i det som ble humanisme og humanetisk tenkning. Sokrates ville bringe tanker og idéer ut til vanlige mennesker på torget og i gatene. Han holdt frem at det viktigste han visste var at han ingenting visste. Han var med andre ord en ydmyk filosof, som med sin sokratiske spørremåte fikk sine samtidige til å tenke gjennom spørsmål om dem selv, sine medmennesker og om verden. Han var rasjonalist, men holdt frem at fornuften har sin grense og vi må vite når det er noe vi ikke kan begripe.

Sokrates store tro på menneskets fornuft førte til at han utfordret mennesker til å reflektere om egen eksistens i verden og i bysamfunnet. Slik mente han at man ville erverve seg den mest betydningsfulle kunnskapen. Han gikk bort fra vidløftige filosofiske utgreiinger. Filosofien skulle være matnyttig og ha en betydning for menneskers vé og vel i datidens samfunn.

Sokrates mente at den viktigste kunnskapen for mennesket lå i mennesket selv, det var bare om å gjøre å få tilgang til denne kunnskapen. Han skilte mellom begrepene godt og vondt og mente at mennesket var i stand til å handle godt og ville gjøre gode gjerninger hvis de de fikk opplysning på dette området.Sokrates hadde tro på at hvis mennesket fikk tilgang på rett kunnskap ville de gjøre det beste for seg selv og andre, eller sagt med andre ord handle riktig.

Sokrates så viljen til å gjøre det gode som den beste veien til å oppleve lykke for menneskene. Fordi mennesket streber etter lykke vil de også strebe etter å gjøre det gode. Han mente at det var menneskets iboende kunnskap og fornuft som skulle styre menneskets handlinger, og dermed var lovene ikke så viktige for å få et godt samfunn, slik han så det.

Disse idéene kostet ham etter hvert livet. Han ble dømt til å tømme giftbegeret fordi han nektet å forsverge sine idéer, og ble sett som en vranglærer som fornektet Gud og samfunnets lover, og førte ungdommen på villspor. Han valgte å bli tro mot det han så som sannhet, men mistet livet.

Sokrates forsvarstale viser at han bekjente seg til gudene, men at han satte menneskets søken etter ekte kunnskap høyere enn jag etter å tilfredsstille materielle behov og jage etter penger og ære.

Utdrag fra Sokrates forsvarstale:

"Slik vil jeg gå fram overfor både ung og gammel, fremmedfolk og byens borgere, men framfor alt overfor borgerne, siden dere, mine bysbarn, står meg nærmest. For dette er gudenes befaling, vær viss på det! Og jeg tror at aldri er en større lykke blitt dere til del enn dette mitt virke i gudens tjeneste. All min gjerning består jo i å gå omkring og prøve å få dere, unge og eldre, til å innse at det ikke bare gjelder å tenke på kroppens behov, og penger og eiendom, men først og fremst å sørge for sjelen, så den kan bli så god som mulig. For gods og gull skaper ikke sjelens godhet, men med sjelens rette kvalitet følger lykke og alle mulige goder for menneskene, både i privatlivet og i det offentlige."

Det høres ut som Sokrates mente at hans optimistiske menneskesyn lot seg kombinere med tro på Gudene.

Vi kan dra linjene til humanistisk og humanetisk tenkning i dag. Via renessansens (1400 - 1600) syn på mennesket som midtpunkt i sin egen verden og med troen på menneskets iboende muligheter og ressurser. Sekulariseringsprosessen som man har sett i Europa startet med renessansen og dens utviklingsoptimistiske menneskesyn.

Opplysningstidens humanisme (1700 - 1789) holdt frem troen på menneskets fornuft og la vekt på frihet til å tenke og å tale. De mente også at alle mennesker hadde rett til kunnskap slik at de kunne handle fornuftig.

Man kan også snakke om en kristen humanisme, som på grunnlag av kristendommens bud om nestekjærlighet hadde et livssyn som var preget av tro på menneskets iboende mulighet til å forstå hva som var godt og rett, og handle deretter.

Profan humanisme er humanisme som ikke er religiøst forankret, og som står i motsetning til synet på mennesket som i behov av en religiøs forankring. Det humanetiske livssyn er tuftet på denne type humanisme.

I dag holder humanetisk filosofi frem synet på menneskets rettigheter til å være fritt og selvstendig, ha fritt ord og frihet til å velge livssyn. Humanetikerne mener at religion fratar mennesker friheten til å erverve sann kunnskap og handle rett og godt ut fra den menneskelige fornuft, ettersom religionen krever lydighet og ikke stimulerer til selvstendig tenkning. Mennesket har menneskerettigheter, men også plikt til å la være å skade andre. Mennesket har også plikt til å vise omtenksomhet og omsorg for andre mennesker.

Fremdeles står troen på den menneskelige fornuft og betydningen av opplysning og sann kunnskap for å være i stand til å handle godt og rett, svært sterkt slik Sokrates tenkte og talte i antikkens Aten.